Wææh, det er helt sykt hvordan det nærmer seg med stormskritt.. ukene raser avgårde, og det er ikke lenge før vi står tårevåte på flyplassen (eller jeg hvertfall)... Jeg kjenner det er vanskelig å reise fra alt og alle her hjemme.. Det som svir mest, er at jeg ikke får sett mor og far, søss, vennene mine, younglife-folka og Thor og Kate på mange måneder.. Det blir vanskelig å si hadet, men tror det føles bedre når jeg først kommer til USA og får truffet alle folkene jeg skal jobbe med, se huset jeg skal bo i, og se litt mer hvordan hverdagen kommer til å se ut..
Flere ganger lurer jeg på om dette er det riktige, og noen ganger lurer jeg på hva jeg holder på med. MEN! Dette er jo noe jeg har planlagt i 2-3 år, og dette er DRØMMEN. Dette er en nå eller aldri-sjanse og det er bare å hoppe i det. Veien hjem er ikke superlang, selv om jeg tar sikte på å bli boende et år. Det blir nok en fantastisk opplevelse..
Gleder meg, nei vent. Gruer meg... Neihehei! GLEDER MEG :):) Definitivt..
Kristine.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar